Bikebuster artikler

Sykling i fjellene

Av Per Bausager

Det blir mer og mer utbredt for norske
mosjonister å reise til fjellrike områder for å sykle,
og de fleste som har prøvd denne disiplinen
innenfor landeveissykling, vil nok også være enige
i at det er i fjellene at den ultimate gleden ved
å sykle kan oppleves. Fornøyelsen vil naturligvis kun
komme til uttrykk hvis man er i en habil
treningstilstand, da det motsatte hurtig vil kunne
gjøre forehavendet til en plage. 5-10 kilo overvekt
vil nedsette éns ytelse så man tror det er
løgn hvis man kun er vant til flate danske
landeveier. Mange har opplevd en liten og lett
sykkelkamerat, som man maltrakterer etter behag
på hjemmelige veier forsvinne ut av synsfeltet når det går oppover.

Men det er ikke kun treningstilstanden som fordrer et
kritisk øye når det skal kjøres i fjellene. Mange
andre ting som vedrører materiell og påkledning er
det viktigste å være omhyggelig med. Jeg vil her
nevne noe av de viktigste.

Påkledning:

Med mindre det er riktig sommer og varmt, bør man
alltid medbringe en windbreaker i sykeltrøyens
baklomme ? selv når stigningerne kun er 300-400
høye. 5-6 km nedkørsel i fx 10 grader er en riktig
kald affære når man har kjørt oppover i 15-20 min. og
er gjennombløt av svette, og man løper en betydelig
risiko for å pådra seg forkjølelse og bronkitt, hvis
man ikke sørger for å ta en vindtett jakke på før
nedkørslen starter.

Selv i den varmeste sommer bør man ved kjøring i
høye fjell (over 1000 m) medbinge en windbreaker
(jakke eller vest), da en skyggefull nedkørsel
faktisk kan være kald når man er gjennombløt.

Når det ikke er ordentlig varmt skal man i det hele tatt
passe på å ikke la seg narre av det været som
er nedenfor fjellene. I sånne områder er det ofte
sol og fastlandsklima uten særlig vind, så det føles
varmere enn det er når man starter med å kjøre
oppover. Derfor bør man i forkant ha vanter, lue og
skoovertrekk på, selv om det kanskje er 10-15 grader
når man starter.

Hjelm bør selvsagt være standard-utrustning, men
også briller er viktige. Hvis man får noe i øyet på
en nedkørsel ved høy hastighet, kan det resultere i
at man mister kontrollen over sykkelen med fatale
følger som konsekvens.

Materiell:

En ting som virkelig kan ødelegge ett godt treningspass i fjellene er feil giring ? og her menes for høy giring. Det er meget typisk misforståelse blandt mosjonister at pedalerne skal mases ned på samme måte som man ville gjøre på en dansk 200 meter lang bakke. Men den går altså ikke hvis man skal kjøre oppover i en halv eller en hel time. Det er altavgjørende at man har en giring som tillater én å kjøre med en kadence på mer enn 80, da man ellers trettes for hurtig og oven i køpet risikerer å få vondt i ryggen.

Med mindre man er eliterytter, bør man til fjellkjøring benytte ett kompakt kranksett med 50-34 eller 50-36 giring. En noenlunde trenet rytter vil med en 12-25 cassette kunne klare seg i det meste terreng, men de hardeste stigningene i alpene, pyrineene og især dolomitterne, vil det være nødvendig med en 13-29 kassett, hvilket krever ett bakgir med medium lang arm.

Mange har den helt feilaktige oppfattelse at hvis det er riktig hardt, så skal man spare et gir til hvis det skulle bliv verre. Ingenting er mere feil, for når først beinene er smadret av et for høyt gir, så kommer man seg ikke igjen. Derfor; kjør alltid, og under alle forhold, i det giret som passer til forholdene.

Valg av hjul er et annet punkt som mange interesserer seg for. Jeg vil advare mot at folk som ikke er eksperter, lar seg friste for mye av proffenes høye karbon-hjul med pariser dekk. Mosjonister som ikke er på samme tekniske nivå, og som kjører i den alminnelige trafikk, bremser mere enn en profesjonell, og karbon-hjulenes bremseegenskaper er en del dårligere enn dem man finner på alu-hjul. Selv blandt proffene er der mange, som i fjell, foretrekker hjul med alu-felger.

Pariser dekk har den fordelen at de ved punktering i en sving blir sittende på felgen, mens med dekk og slange risikerer dekket å bli revet av. Men for rytterere med mangelfull kjøreteknikk på nedkørsler, og som derfor bremser mye, kan felglimet, som følge af varmeutvikling bli oppløst, og pariser dekket kan løsne seg fra felgen som naturligvis er farlig.

Den beste løsningen for de fleste vil være ett sett gode og lette alu-hjul med ett set high-end foldedekk av et annerkjent merke ? helst i 23 mm dimensjon.

Det er ytterste viktighet at man så lenge man er i fjellene - på daglig basis - kontrollerer at bremseklossene ikke er slitte, og det samme gjelder dekkene, som også bør ettersees for kutt. En punktering i et sving på en nedkørsel kan ha helt andre og alvorlige konsekvenser enn hvis man utsettes for den på landeveien mellom Drammen og Andebu.

Oppoverkjøring:

Som allerede nevnt er det viktig at man holder en rimelig kadens ved kjøring oppover fordi musklene på denne måde trettes mindre ? gjerne over 80 rpm. Videre bør man ikke starte stigningen aggressivt da straffen for overmot faller ubønnhørlig. Hvis man kjører en stigning på 15 km, kan det samme tempo, som i starten føltes som ren ferie, på de siste 5 km oppleves som en grusom pinsel. Man bør helt avholde seg fra å komme i rødt sone. Kun hvis det er på dagens siste stigning kan man slippe lett unna å gjøre det de sidste 10-15 min. Hvis man starter en lang oppovebakke med en rytme som man hele tiden føler at man har overskudd, vil man lengere oppe i fjellet ta igjen mange av dem som startet stigningen i for høy hastighet.

Nedoverkjøring:

Selv om det er fristende å kline til nedover, så vil jeg på enhver måte fraråde det ? og i hvertfall alltid når de køres med alminnelig motkjørende trafikk. Det er en meget farlig disiplin, og mange kommer hvert år alvorlig til skade fordi de i kåthet gir for mye gass.

Man bør aldri kjøre hurtigere inn i en kurve man ikke kan se, enn at man alltid kan bremse og korrigere såfremt kurven plutselig viser seg å være skarpere enn forutsett, eller det kommer en motkjørende som skjærer svingen

Før en sving skal det bremses hardt med begge bremser, mens det rundt i selve kurven bremses med forbremsen, og kun ganske lett med bagbremsen. Det må ikke bremses hardt med bakbremsen når man er i en kurve på en nedkørsel, da man vil blokkere bakhjulet og sykkelen vil skli ut med styrt til følge.

Hvis man har mørke brilleglass er det viktig å vite at man totalt kan miste orienteringen hvis det kommer en tunnel på en nedkørsel. Når man kommer fra sollys og inn i en mørk tunnel kan man plutselig ikke se noen ting, og det kan selvsagt være meget farlig. Ta derfor brillene opp i pannen umiddelbart før innkjøring i en tunnel.

Det beste og sikreste er å ta en nedkørsel ca. 20 meter etter en dyktig (men ikke for dristig) nedkjører som kjenner terrenget, sånn at man hele tiden kan lese hans manøvrer et par sekunder før man selv er på samme sted.